Vi mennesker har på en eller annen måte alltid båret en form for hatt. I begynnelsen var det kun for å dekke til hodet til beskyttelse for vær og krig.
Senere ble det man hadde på hodet et uttrykk for status og autoritet. Deretter ble det en del av en uniform, men også en kunstform.
I moteverden har hatten alltid vært interessant som hodebekledning, fordi den leder oppmerksomheten til ansiktet.
På midten av 1800-tallet var store hatter med mange bånd, blomster og fjær meget populære. Jo større hatt desto bedre.
Omkring 1900-tallet ble det sett på som meget negativt hvis man gikk uten hatt og hansker. Status og alder spilte ingen rolle. Hvis du ikke bar hatt ble du sett på som tigger. Du ville få negative bemerkninger og bli sett ned på.
Selv om hattene fortsatt var store med blomster og sløyfer, skjedde det noe i 1920-årene. Fordi kvinnenes hår ble kortere, ble store hatter byttet ut mot mindre hatter.
Etter første og andre verdenskrig ble det mindre viktig å bære hatt. Etikette og formalitet ble brutt ned. Kvinner ble mer selvstendige og aktive utenfor hjemmet. Hattemoten ble mer praktisk, og hatter ble erstattet med luer. Man skulle kunne sette noe enkelt på hodet.
I 1980-årene dukket de «fine» hattene opp igjen ved spesielle anledninger. Prinsesse Diana brukte fine hatter ved spesielle anledninger, og heretter ble det vanlig at kongelige bar hatt.
I dag er ikke hatt en del av påkledningen. På 2011-tallet fikk hatten en «comeback», og det ble vanlig med hatt i forskjellige utgaver.
Bloggere satser på å vise fram hatter. Det gjør også designere som Marc Jacobs og Hermes.
